Ellen Lorenzen

MORGENBLADET 13.07.2001

Kirkecocktail i Kautokeino

 

Det er kirkebryllup for de allierte i Kautokeino. De andre holder seg hjemme. Kirkestriden som blusset opp i bispemytteri og vigsling av Børre Knutsen i 1997 er langt i fra over.

 

Bryllupsinvitasjonen jeg holder i hendene, viser et smilende samisk par som inviterer slekt fra nær og fjern for å feire den store dagen. At min relasjon, som en bekjent av brudgommens tremennings ungdomskollega overhode kan falle inn under kategorien «slektning fra nær og fjern», finner jeg urovekkende. Matti, initiativtakeren bak «søring»invitasjonen gjennomskuer mitt valsedansende hode, og forsikrer meg om at familiefølelsen i dagens Kautokeino snarere fokuseres på partiskhet i den opprivende kirkestriden enn det reelle blodsbånd. Som hans «medbrakte allierte» vil jeg dermed være som en nær søster å regne. Bryllupsfesten er en avtale.

 

Kautokeino kirke ble satt på norgeskartet i 1997 da abortmotstander og homofob prest Børre Knutsen på et snodig vis ble vigslet som biskop til fordel for den sittende biskop Ola Steinholt. Bispemytteriet ble gjennomført på grunnlag av Biskop Steinholts liberale holdning til fri abort og ansettelse av homofile prester. Opprørsprestene Olav Berg Lyngmo og Arne Thorsen hadde en annen oppfatning av begrepet nestekjærlighet, og hevdet at en aksept av homofilt samliv ville føre menneskeheten inn i fortapelsen. De brøt derfor med biskop Steinholt, og etablerte sitt eget prosti kaldt «Strandebarm», med en påfølgende bispeutnevnelse av den mildt forstyrrede Børre Knutsen. Etter tre år med gjentatte rettssaker, har lagmannsretten nylig fradømt prestene deres embeter. Biskop Steinholt er for lengst gjeninnsatt, mens bispeløse Knutsen vandrer rundt med sin klassiske prestekrage, i håp om å komme inn under et homo- og abortfritt kirketak.

 

Rivaliseringen mellom læstadianerne (luthersk trosform, sterkt utbredt blant samer) og kirkens menn har pågått i halvannet århundre. Konfliktens kjerneområde har omhandlet en dragkamp mellom læstadianske/samiske og statlige interesser. At motstanderne holder til under samme tak, forenkler ikke situasjonen. Ved Knutsens inntog tilspisset situasjonen seg, og gamle alliansedannelser hardnet til. Kautokeinos innbyggere er nå splittet i to, hvor de unge og liberale holder med biskop Steinholt, mens mer konservative og læstadianerne føler seg på hjemmebane med Knutsen. Den kalde krigens utbrudd har ført til brutte familiebånd, fiendeskap blant naboer og drastisk utdypning av generasjonskløften. Børre Knutsen uttalte den gang i 1997 at valget hadde falt på Kautokeino fordi samene gjennom historien hadde skilt seg ut som et utpreget «samarbeidsvillig» folkeslag. Som gjentagende offer for andre folkegruppers interesser har vel dette samarbeidet i større grad basert seg på frykt, enn et iboende ønske om å la seg assimilere. At Læstadianismen, med sine asketiske og ultrakonservative verdier har sin tilhengerskare i Kautokeino, har utvilsomt veid tungt under åstedsvalget for bispemytteriet.

 

Min venn Matti og jeg skimter kirken i horisonten hvor den står triumferende ensom i et blodrødt landskap vevd sammen av samedrakter. Matti forsikrer meg om at det kun er biskop Steinholt-alliansen som er invitert, og at opprørsprestenes eldre tilhengere mest sannsynlig holder seg i hjemmet. Stemningen når takhøyder idet brudeparet entrer parkeringsplassen i en brun Datsun. Kirkeplassen omformes i løpet av noen sekunder til et digitalt panisk maratonløp hvor alle kjemper innbitt for å få en bit av idyllen festet til chipen. Med voldsomme armslag og knuffing i siden blir jeg utstøtt av store fedre i kofte, som tydelig ikke anerkjenner min tilstedeværelse, der jeg står medaljongløs med et gammelt Nikon F3 i hånden.

 

Seremonien foregår på et sædvanlig protestantisk vis, med unntak av sametolkens symbolske posisjon. En gammel skikk tilsier at bruden under vielsen skal ta på seg en sorgens mine, for å underbygge sin jomfrunalske karakter. Et rungende «JA» egner seg dårlig for en dydige jomfruer. Tanter og mødre skal ifølge forskriftene danne et hylekor med trygling om hennes samtykke, som omsider skal få bruden til å gå baklengs inn ekteskapsinstitusjonen. Jeg sitter og venter på et fantastisk sceneshow, men blir skuffet da skikken er gått av mote. Velkjente julesanger med samisk tekst runger i veggene idet brudeparet forsvinner lykkelige ut av kirken til en ventende Datsun. Ingen reinsdyr i sikte.

 

Dagens kunnskap om samenes forhistorie er hovedsakelig hentet fra sagalitteraturen og 1500-tallet da Olaus Magnus ga ut sin historie om det nordiske folk. Det var først på 1700-tallet at misjoneringsarbeidet skjøt fart, som et resultat av den pietistiske misjonæren Thomas von Westens operasjon «1717 Seminarium Lapponicum». Gradvis klarte misjonærene å utrydde samenes gamle gudelære, men kristendommens budskap nådde aldri deres hjerter, ettersom misjonærene verken forstod deres kultur eller språk. Det utviklet seg etter hvert et åndelig vakuum hvor verken misjonærenes fremmede lære eller samenes egne guder tilfredstilte. Samene følte seg sviktet av gudene, ettersom de overhørte deres bønnerop om å få fjernet kolonistene som plyndret deres offergaver. Da den asketiske vekkelsesbevegelsen Læstadianismen inntok samiske menigheter i 1840-årene, hungret samene etter en åndelig stimulans de kunne identifisere seg med. Svenskfødte Læstadius kjente samenes livsstil og tenkemåte fra innsiden og kunne innordne sin lære, som vektlegger syndenes forlatelse, etter viktige elementer i den samiske kulturtradisjonen. Læstadianismen fikk stor betydning for det samiske samfunnet, og ble en sterk identitetsskapende faktor som motpol til norske myndigheter. Etter at Læstadius ble forflyttet til et annet kirkesete, levde bevegelsen sitt eget liv, og inntok etter hvert en fanatisk retning, inntil den kuliminerte i Kautokeino opprøret i 1852.

 

Det sosiale og religiøse opprøret i Kautokeino var rettet mot de norske prestene («sjelemordere»), handelsstanden («djevelens barn») og den norske øvrigheten («stinkende kadaver»). Kirkens overgrep, harde skattekrav og grensesetting mot Finland som dramatisk forandret forholdene innenfor reindriftsnæringen, var de avgjørende årsakene til oppstanden. Hovedpersonene bak opprøret, Aslak Jakobsen Hætta og Mons Aslaksen Somby ble halshugget for mordene på kjøpmann Ruth og lensmann Bucht, motivert av brennevinutsalget til Ruth og latskapen til Bucht.Etter henrettelsen på Galgeberget i Alta, ble hodene sendt til Universitetet i Oslo for videre undersøkelse som en del av Norsk Sameforskning. Ett av kraniene havnet senere i København i en byttehandel mot to Inuittkranier. Først 145 år senere får de henrettede en verdig begravelse i Kåfjord, en seremoni både Kongen, representanter fra kulturdepartementet, Norges forskningsråd, og den Norske kirke bivånet. Forskningsofres gjenforeninger med sine plyndrete gravplasser er dog ikke alltid like suksessfulle som denne. Etter at Anatomisk Institutt i Oslo hadde åpnet et hundretalls graver for sameforskningens skyld, ble en verdig oppreisning ikke gjennomførbar ettersom familienavnene var blitt tilrotet under prosessen. De «tilbakevendte» har derfor måtte ta til takke med å ligge på kirkegårder de ikke har hatt noen tilknytning til.Som et resultat av opprøret i 1852 ble det umiddelbart stasjonert et kommunalt borgervern med politimyndighet samt en politipatrulje, som skulle overvåke mulige opprørere. Denne kontrollen har vedvart helt til våre dager gjennom fast geistlig rapportering og skjult overvåking.

 

Tatt i betraktning min posisjon i bryllupet som en bekjent av ungkarskollegaen til brudgommens tremenning, kvasivegetarianer og langt unna talefør på samisk, fortoner bryllupsmiddagens reinsdyrkavalkade seg som en forunderlig opplevelse. Tradisjonsrik kost hører med til høytider, og det er under denne seansen jeg forstår samenes behov for over 200 ord for reinsdyr. Etter to småretter med tygging av tørket reinsdyrsfilet, blir vi servert en slags lapskaus kalt lappkok, bestående av reinrygg, reinbryst, reintunge og reinlever. Etter en forfriskende sviskekompott, blir måltidet avsluttet med atter en reinsdyrsvariant; reinsdyrchips. Reinsdyrsbuljong blir servert mellom rettene, og er en delikatesse å regne. Jeg føler overdosen ta tak i meg, men finner redningen i hjemmebrenten som på dette tidspunktet blir satt på bordet, selv om det ifølge bryllupsforskriftene ikke skal nytes før til dansen. Min bordkavaler, politiker, butikkmann og tidligere reinsdyrsbonde Mikkel, utfordrer meg til hjemmebrent-duell. Mikkel er hardcore patriot, og blir ettersom glassene tømmes mer og mer sentimental overfor sine forfedres religion, som i dag kun eksisterer nedskrevet i kirkebøker hvor den representerer et ledd over kirkens vellykkete utryddelser. En fantastisk kraftfull stemme skjærer igjennom lydmuren. Det blir knyst på et sekund, og joiken farer fritt gjennom kommunebyggets selskapslokaler som med ett blir oppgradert til hellige dimensjoner. Jeg sitter lamslått av beundring, og føler jeg på ingen måte har behov for å forsvare norske bryllupstradisjoners gla`danseband.

 

Etter norske myndigheters seier over læstadianernes 1852-opprør i Kautokeino, spredte en hardnakket fornorskningspolitikk seg utover det samiske landskap. Det ble foretatt en rekke tiltak for å svekke bevegelsen i nord, ettersom den representerte en trussel for norsk suverenitet. Fornorskningspolitikken i skolene endte i 1880 med en instruks hvor all undervisning skulle foregå på norsk, og hvor barnas morsmål til nød kunne brukes hvis lærerne fant det «uomgjængelig fornødent». Samene var kritiske til skolen i sin helhet, men det var norskbruken i kristendomsundervisningen som satte sinnene deres i kok. «Så lenge kristendomsundervisningen foregår på samisk, kan djevelen ta seg av de andre fagene».Læstadianernes misnøye med den kompromissløse fornorskningsprosessen har ført til en rekke tomme trusler om utmeldelse av kirken. Siste gang trusselen ble satt på dagsorden, var i forbindelse med innføring av forplantningslæren i skolen. På grunn av læstadianismens strengt konservative livssyn, har bevegelsen gradvis tapt terreng hos den yngre samiske del av befolkningen. Læstadianismens tilhengere tilhører i dag hovedsakelig den eldre garde, som under kirkestriden holdt med opprørsprestene og deres utnevnelse av homomotstander Børre Knutsen. Når først statskirken er et faktum, og læstadianismens tilhengere benytter kirkens lokaler, var lagmannsrettens avgjørelse om forbud mot opprettelsen av læstadianernes homofobe prosti, og oppsigelsen av opprørsprestene utvilsomt riktig. Situasjonen fastslår like fullt statskirkens undergravelse av læstadianismens ønsker, at statskirken tråkker sine vante spor.

 

 Etter lange diskusjoner med hodet neddynket i hjemmebrent og klærne gjennomsyret av reinsdyrsos, tråkker vi samlet over gata til det ene av to utesteder i Kautokeino. Herligheten er kamuflert i en gul lagerbygning stasjonert på en grusbelagt parkeringsplass, hvor det på et skrikende neonskilt med syregrønn løkkeskrift blinker «Nasti». Nasti er stedet, og det er her man bør gå skal man oppleve Kautokeino «by night». Min romantisering av samenes evige kamp mot de slemme nordmennene, gir meg et øyeblikk illusjonen om at ungdommene selvsagt kun hører på joikepop. Såpeboblen brister i det jeg entrer Nasti, hvor jeg blir møtt med velkjente dvaske toner fra «Modern Talkings beste». Etter flere timers discodans, reinsdyrchips og ustoppelig påfyll av hjemmebrent fra ymse lommelerker, er min hunger etter etnisk moro mer enn tilfredsstilt. Jeg og mine nyervervede svirebrødre danser lykkelige og tilfredse gjennom Kautokeinos gater i retning brua hvor vi blir slått tilbake av kirkens overbærende beliggenhet, der den står selvsikkert og enerådende på utsiktstoppen og brer sine faderlige vinger utover et oppherjet og splittet Kautokeino.